En oppgave en har som ungdom og ung voksen er å bli selvstendig. Vi er vant til å tenke at dette betyr at foreldre blir stadig mindre viktige, samtidig som venner blir mer viktige. Er nå det hele sannheten? I Ung i Norge-undersøkelsen spurte vi hvem man ville søke hjelp og støtte hos i tenkte krisesituasjoner, for eksempel om man har et personlig problem eller blir tatt av politiet.
Som vi ser i Figur 1 ble alle litt mer viktige i ung voksen alder sammenlignet med ungdomstida. Kanskje kommer det av at man blir flinkere til å søke hjelp? Imidlertid betyr familien omtrent like mye som før. Den viktigste forandringen er at kjæresten/samboeren blir en viktig støtte.
Det samme viser seg på andre områdene vi spurte om, for eksempel råd og støte i en kinkig situasjon som å bli politianmeldt: foreldrene fortsetter å være viktige og det gjør venner også. Så kanskje selvstendiggjøring for de fleste ikke betyr at foreldrene blir mindre viktige, men at de blir viktige på en annen måte?